I hjertet av Sør-Amerika ligger Bolivia. Og i hjertet av Bolivia, på 2500 m.o.h. ligger Cochabamba.

I utkanten av denne storbyen med ca. 1 millioner mennesker, driver May Kristin Pettersen barnehjem sammen med sin mann Gonzalo. May Kristin er fra Sola, men har etter som årene har gått, blitt mer og mer “Bolivianer”.  Guttene på barnehjemmet El Arca de Jesus, ligger hennes hjerte nær og hun er som en mor for dem alle. De får et trygt hjem, mat, skolegang og omsorg. Dette er ting som ikke er en selvfølge for en Boliviansk gutt, som kanskje ellers hadde måtte vokse opp på gaten.

Det var først i 1996 at Arken og Magne Meling begynte å støtte dem ved hjelp av faddere og støttepartnere i Norge. Barnehjemmet er idag hjem for ca 30 gutter fra alderen 1 til 18 år.

El Arca de Jesus, eller Arken, som barnehjemmet blir kalt i Norge, er et hjem for gatebarn, barn som har blitt forlatt, mishandlet, etc. Mange tror at gatebarn er foreldreløse, men det er kun i ytterst få tilfeller. De fleste har foreldre, men disse er ofte alkoholikere og fattige, og de gir ikke barna sine den nødvendige omsorgen. Barna kommer hjem til en mor som er beruset, som er aggressiv, et hjem hvor det ofte ikke er mat å få, og langt mindre klær og sko . Derfor foretrekker barna å gå på gaten. Gatelivet er fristende og ser i utgangspunktet ut som et spennende alternativ. Men det er en farlig vei å ta. Barna blir fanget opp av gjenger fra de er ganske små. Der blir de lært opp i alt det et barn ikke burde vite.

Gonzalo, som selv har hatt en utfordrende oppvekst, ble overveldet da han så hvor mange gatebarn det var på markedet og på «plazaene» i Cochabamba. Disse ville han gjøre noe for. I august 1992 tok Gonzalo et stort skritt for å åpne et hjem for gatebarn. Et gammelt hus ble leid. Å samle opp barna var ikke noe problem. De begynte med 7 – 8, siden steg antallet raskt, og var gjennomsnittlig rundt 25. Den første tiden måtte de klare seg uten møbler. Gonzalo og barna lå på høy-madrasser og tepper på gulvet. Han fikk med seg noen frivillige arbeidere. Ettersom de ikke hadde noen økonomisk støtte fra verken stat, kirke, eller andre organisasjoner, gikk Gonzalo på gaten med en tre bøsse for å samle inn penger til driften. Vi tror at Gud multipliserte pengene som ble lagt i bøssen. Maten samlet de inn på markedet to dager i uken. Gonzalo gikk med et par sekker, fra torgkone til torgkone; fikk noen tomater her, noen gulrøtter der, osv. Mange bekker små blir en stor Å ! På den måten klarte de å mette alle munner. Problemet var at i tomatsesongen fikk de nesten bare tomater, i kål sesongen, fikk de nesten bare kål, Og kvaliteten var så som så, da torgkonene ofte ga bort det de ikke fikk solgt. I oktober 1995 kom May Kristin Pettersen, fra Sola, til Bolivia for å jobbe som frivillig arbeider på et norsk barnehjem. Ved tilfeldigheter kom hun i kontakt med Arken. Hun begynte da å støtte arbeidet i fritiden. 17.mai 1997 giftet Gonzalo og May Kristin seg i Cochabamba.

I juli 1996 kom Magne Meling (fra Stavanger) på ferie til Bolivia for å besøke venner. May Kristin inviterte ham med til Arken. Han hadde knapt satt foten innenfor porten, før han bestemte seg for å støtte arbeidet. I samarbeid med Gonzalo og May Kristin utarbeidet de tre et fadderprogram for nordmenn. En stiftelse ble opprettet i Norge. F.o.m 1996 begynte Arken å få nok fast støtte fra fadderne, slik at Gonzalo kunne sette bøssen på hyllen. Det betydde at Gonzalo fikk atskillig mer tid til å gjøre andre ting. Nå kunne vi også kjøpe inn variert kost med god kvalitet, og vi fikk anledning til å ansette og lønne våre medarbeidere i Arken. Dette førte videre til et stabilt personale, noe som er svært viktig for barna.

Pågangen av barn er stor. Arken er etter hvert blitt et kjent prosjekt i Cochabamba. Vi får stadig forespørsel om å ta imot flere barn. Barnevernet ringer oss rett som det er. Mange ganger kommer barna selv til hjemmet og ber om å få flytte inn. Men med Guds mirakuløse hjelp har mange av barna blitt værende. Pr. i dag har vi ca 30 barn som går på skole og fungerer relativt normalt i samfunnet. Takket være faddere og støttepartnere i Norge, kan disse guttene få bo trygt og godt. Guttene kan bo på barnehjemmet frem til de er 18 år.